Min sommer, via fire bilder og litt tekst.

Nå vet sikkert de aller fleste hvordan sommeren min har vært. Men jeg tenkte det hadde vært greit med en liten gjennomgang for de som kanskje ikke har fått detaljene med seg. 

Hver morgen klokka 0600 ringte alarmen min, på andre siden av rommet selvsagt fordi jeg skulle komme meg opp og ut. Ikke at dette hjalp nevneverdig siden jeg gikk ut, satte på ny alarm og gikk og la meg igjen. Etter tre slumringer og klokka var faretruende 06.19 et par ganger, var det ingen nåde. Opp og hopp. 

Morgenstell tar ikke lange tiden, ei heller det å lage seg frokost(havregryn, rosiner og melk for de spesielt interesserte) og lunsj + mellommåltid til jobben(Tine Sommerfrisk er det som har holdt meg stabil på kalsiumfronten i år. Takk til dere) 

Som oftest når jeg kom opp i stua rundt klokken 06.14 så var det ikke mye å se ut på. Her ser vi ikke Øines(Øynes?)-odden engang og hvis du lurer på hvor den er, kan en liten pekepinn være lyktestolpen, litt opp og en del millimetere til venstre. 

Utsikten er sjekket, maten er klar, p3 står på, døra er åpen og klokka er vel 06.25. Jeg henter avisen(e) for dagen, og bruker den lille tiden jeg har på å lese, gå gjennom dødsannonsene(når man jobber på sykehjem en sommer så er det ikke så rart) og se på værmeldingen. 

Dagen bildet ble tatt på så hadde det visstnok vært en skadeskutt bjørn løs i Saltdal. Ryktene sier at den fortsatt er ute og trør, fordi ingen har skutt den enda. Glad jeg er i Oslo, med andre ord. 

 Når avisa er lest ferdig, reklamene gått over, og jeg har sittet og kikket på klokka i sikkert tre minutter, så er det påtide å kle på seg og gå bort til jobb. Tida løper som oftest fra meg her, og mellom 06.41 og 06.47 har jeg vært ute av huset. Men før jeg kommer så langt så er det et par ting som jeg må vise dere. 

HVER eneste dag i sommer har disse to vært mine gode venner. Vi har gått gjennom ganske mye rart i løpet av de fem ukene vi har vært sammen, og takket være dem har jeg holdt meg tørr på bena, unngått å bli syk, og subbet avgårde til jobb hver dag. 

 og ingen dag uten min kjære paraply. Den har reddet meg fra mange illsinte måsemødre og fedre, en god del regn, og gjort meg litt tørrere på bena etter å ha ofret seg for meg på vår vei gjennom skogen. 

På tur til jobb hadde jeg ikke med meg kameraet, og fikk derfor ingen illustrerende bilder, men vi kan jo si det slik at hver morgen i fem uker har jeg sett mannen i det andre huset nedenfor sykehjemmet gå ut og hente avisen sin, eller nesten hver dag møtt på en eller annen Dahlberg. 

En sommer som har vært preget av jobb, jobb og litt mer jobb, med andre ord. Det gjør forsåvidt ingenting, penger har det blitt, og penger har blitt brukt godt i det siste og det kommer godt med når jeg går inn i en spennende fadderuke.