Down memory lane

Etter min aller siste dag på sommerjobben, hentet jeg såvidt sakene mine og satte meg på bussen nordover til Farmor. Mamma & pappa hadde dratt i forveien og var allerede der oppe. Bussturen oppover til Farmor bringer frem gode minner fra barndommen. Når jeg ofte tok bussen opp både høst, vinter, og vår. Når man har kjørt en strekning ca tusen milloner ganger, så begynner man etterhvert å kjenne igjen strekningene, man kan beregne hvor lenge det er igjen til bussen er på Innhavet, eller hvor lenge det er til vi er fremme etter ferga. Å ta bussen er for meg et skikkelig pustehull. Jeg tenker bedre, slik som jeg gjør på natten, og alt føles så mye mer rett etter en god, lang busstur. Jeg tenker ofte tilbake på sommerferier, hvor vi har stoppet på tur hjem og badet i vannet før man tar av til Steigen. Eller når vi måtte vente på ferga i to-tre timer fordi vi akkurat mistet den vi skulle rekke, alle de personene jeg har sittet sammen med på bussen som jeg har pratet med. I løpet av fem timer på en buss så får man god tid til å tenke, god tid til å planlegge og ikke minst, god tid til å se ut, puste rolig og slappe av. 

Et sånt viktig pustehull har Vesterålen alltid vært for meg. En ferie, et sted for gode minner, et sted hvor jeg møter igjen gode og viktige minner fra en tid som nå er forbi. En tid som jeg aldri kommer til å få igjen, og som jeg nå kun kan se tilbake på. Men selv om det har gått mange år siden sist, og selv om jeg har blitt eldre så føles det akkurat slik som det gjorde for så alt for mange år siden. Det føles godt, det føles trygt, og det føles som ferie. 

Helt innerst i fjorden så ligger hytta til farmor og farfar. Omringet av fjell, med to flotte fisketjønner, og lekeplasser til tusen for kreative, og fantasifulle barn. 

Selv om vi ikke rodde over til hytta denne gang, så var det gøy å se pappa ro litt. Det går litt i familien, det med "hvordan man skal ro". Derfor var det ikke noe sjokk at pappa måtte vise hvordan man skal ro. Det tok litt tid før jeg fikk det til selv. 

 Så jeg ga opp roinga, og prøvde heller å se om jeg så fisk. 

Jeg fikk mamma til å lære seg hvordan man tar bilder med kameraet mitt(det er ikke så vanskelig altså, men det er en liten omjustering å måtte gå fra å digitalkamera til systemkamera hvor man ikke ser på motivet 30 cm unna kameraet, men heller må være helt klint oppi det.) og hun tok en god del bilder. Flaks for meg at mange ble bra, og at ett av dem fungerer som headerbilde nå. 

Vakre, fine Vesterålen. Jeg gleder meg skikkelig til å komme tilbake til deg, og bruke ordentlig god tid sammen med deg.