Verden slår seg til ro, så da må vel jeg gjøre det også!

Dagen i dag har ikke vært så tung som jeg trodde, men den har likevel vært litt slitsom. Mest av alt fordi det er sabla mye å huske på på jobben, men også fordi jeg har flyttet i dag. Mamma og pappa kom med bilen stappfull(!) og da mener jeg stappfull. Planen min var at de skulle komme innom meg på jobb slik at jeg slapp å gå, men de ringte å sa at det faktisk ikke var plass til meg. Herlig. Jeg kom meg iallefall fram til leiligheten og fikk bært inn både ryggsekk og bagger og esker før vi satte oss ned her. Det er faktisk grusomt rart å bo her. Liksom, bo alene. Styre selv. Jeg gjorde jo det ifjor også, men det var på et helt annet nivå syntes jeg. Det var liksom ikke like alene. Nå derimot er jeg nesten alene. Jeg deler leiligheta sammen med Jørgen, og det er greit. Han har is i fryseren og har system, og det kan være greit!

Det jeg gruer meg aller mest til nå er å sove. Jeg tenker alltid at det verste skal skje, brann, skader og slikt(bank i bordet!) men jeg føler ikke på meg at noe sånt skjer i natt. Såpass kjip er Han ikke. Men jeg skal gi Ham et ekstra blunk i kveld slik at han passer litt ekstra godt på meg.

Den tredje tingen på agendaen i dag, er at jeg skal sykle til jobb i morgen. Og jeg gruer meg som bare det. Jeg har faktisk ikke syklet fast og ordentlig siden, ja, rundt 12-13 års alderen, og det begynner å bli noen år siden. Dermed er jeg superspent på hvordan dette kommer til å gå når jeg skal sykle i byen. Alene. Usj! Det som derimot hjelper på er at jeg kommer meg diggfort frem, og jeg kan samtidig ta livet litt med ro.

Jeg har til og med fått hengt opp hjertet mitt, bilde av meg og Henri og Heg, pluss KM-bildene som jeg fikk av Ane, og fine bibelvers som følger med. Herlig. Nå skal jeg sove!