Alene

Jeg merker voksendelen begynner å ta litt på. Jeg klarer på en måte ikke venne av meg tanken at jeg skal sette meg på toget og dra hjem. For jeg kan jo ikke det. Hjem er her i Bodø nå, og det er dit jeg skal hver dag etter jobb og andre ting som skjer. Og det er jo igrunn fint, det å kunne styre seg selv, være alene, bestemme og alt det der, men likevel er det noe som mangler. Jeg tror jeg er utrolig hjemmekjær og en peoplesperson. For nå sitter jeg helt alene i leiligheten og hører på vinden og regnet som herjer utenfor og jeg er litt redd. Takk og lov for at det faktisk bor andre i huset som jeg hører gå frem og tilbake. Hvis ikke hadde jeg nok vært mer hysterisk av meg.

Jeg tror jeg må venne meg til denne delen av livet. Den delen hvor man faktisk er nødt til å være litt alene, og dermed ikke være avhengige av andre hele tiden. Ikke at jeg føler meg avhengig av andre, men jeg vet hvor godt jeg liker å ha folk rundt meg. Å vite at det i allefall er noen i rommet ved siden av, eller at det er noen som sitter sammen med deg i sofaen.

Jeg håper i allefall det tar seg litt opp det her voksenlivet, og jeg beundrer vennene mine som flytter langt lengre bort fra kjente og kjære enn meg. Folk som flytter til andre kontinenter eller land langt vekke, og som ikke har noen kjente fjes å søke trøst i, eller som er der for dem hvis noe skjer. Jeg bor jo faktisk i Bodø, en time unna mor og far, og jeg har jo venner her i byen. Jeg er bare litt redd og bekymret, og jeg håper i allefall at det går bra med alle dere. Jeg sitter i allefall her, hører på lovsang og prøver å være voksen og sterk og si til meg selv at alt går jo bra.


For det gjør jo det?