Kansellert fly!

I går var en dag full av overraskelser. Jeg var på Gardemoen klokka 16.45 og hadde sjekka inn, men ikke levert bagasjen min. Når jeg skal til å legge kofferten på bandet, får jeg beskjed om at "Nei, du får ikke sjekket inn bagasje, alle fly står på bakken, og ingen får sjekke inn på grunn av drivstoffproblemer". Drivstoffproblemer? HVA er det? Med null informasjon, annet enn at alt er stengt grunnet drivstoffproblemer, så stod man der. Med en koffert full av mat, flybillett og pass klart, og veldig gira på å reise. Siden alt står, blir det kø, det blir kaos, og Norwegian får mye å gjøre i informasjonsskranken. I sju-tiden, etter å ha ventet i godt over en time, får jeg beskjed om at flyet mitt er kansellert. Da var jeg ikke blid! Kansellere mitt fly? Hva gjør jeg nå? Hvordan kommer jeg meg frem? Hvem snakker jeg med? Hva kan de tilby meg? Etter å ha prøvd å komme seg på internett for å sjekke Norwegian sine hjemmesider og prøve å få endret billett der, men uten hell trekker jeg kølapp og stiller meg i kø. Når jeg trakk var de på nummer 300-something, og jeg hadde 509. Litt motløs gikk jeg tilbake til der jeg stod, og ventet. Etter litt over tre timer, en samtale med to lærere for en tysk skoleklasse som også skulle til Køln, kom vi endelig gjennom til skranken, fikk pratet med dem, og det første alternativet de kom med var å fly til Berlin tidlig i dag, og deretter BUSSES fra Berlin til Köln. Du kan jo si det sånn, at det er gode seks timer med bussing, om ikke mer. Heldigvis kom de opp med et bedre alternativ, og flyet mitt går til Paris om en og en halv time, og deretter skal jeg og skoleklassen dra med tog til Köln.

Jeg gleder meg til å komme fram, og jeg gleder meg til å få sove på fly. Heldigvis er jeg ikke alene om å komme meg fra Paris til Köln, så jeg slipper dét stresset.

Det føles godt...

når man gjør det bra. Den følelsen når man kjenner at man faktisk får til noe, at man ikke er udugelig, eller dum, den er helt fantastisk. Slik kjennes det nå med tanke på skolen. Alt står i så utrolig stor kontrast etter fjoråret. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg ringte hjem i fjor høst og var på gråten, var forbanna, irritert, frustrert, sint og lei meg fordi at jeg ikke skjønte, ikke klarte å gjøre noe, og ikke kjente på den mestringsfølelsen i det hele tatt. Dermed er det så ubeskrivelig deilig å vite at jeg allerede har stått på en prøve, har levert inn en ekskursjonsrapport og jobber i skrivende stund med en innleveringsoppgave på 2000-2500 ord som skal inn på mandag. Nå har jeg allerede kommet opp mot 1000 ord, og jeg ser at jeg kommer til å slite litt etterhvert når det gjelder ord, men det kjennes i allefall mye bedre å skrive mye om ting som man kan og forstår, og deretter må kutte ned en del setninger. Enn å fylle ut svada på svada bare for å oppnå minstekravet. Så får det heller gå fint at jeg hopper over en forelesning eller tre for å sove.



----
På fredag hadde vi fest i kollektivet, bokstavfest til og med. Kun til ære for Kasper, hunden til Iben. Folk hadde kledd seg ut som både kameramann, Karl Marx, kvinneforkjemper, klarsynt og kronprinsesse. Herlig miks av folk, og fe. Var nok ikke like behagelig for naboene at noen begynte å synge i oppgangen i tre tiden på natta. Men det får være. De som bor over oss flytter ganske ofte på møblene, gjerne til ugunstige tider, så da blir det litt jevnt.

Saturday Night

Etter en særs morsom bokstavfest i går i kollektivet, så var det godt å kunne sove ut, slappe av, ta livet med ro og ikke gjøre en dritt! Men, jeg hadde sett at det var Matstreif i byen, som er et gigantisk Bondens Marked, med konkurranser, og scene og smaksprøver. Derfor tok jeg trikken nedover til Aker Brygge og oppsøkte området, som selvfølgelig var fullt av folk. Siden jeg er en person som ikke helt takler folk uten køkultur orket jeg ikke bruke alt for lang tid inne på området, og valgte å gå innom boden som lagde økologiske sveler og kjøpte meg en. Konkluderte med at de var gode, men de som farmor lager er mye bedre, nøyaktig slik det skal være. I kveld har jeg ikke gjort så spesielt mye annet enn å se på første episode av Glee sesong 4(WOW), og siste av America's Next Top Model. De siste timene har jeg derimot skrevet en ekskursjonsrapport fra Moskeen som vi besøkte på torsdag, og håper jeg er fornøyd med den. Skal se over i morgen, levere inn og satse på at jeg består. Nå derimot skal jeg lese litt om Islam, siden vi har om det i Religionsvitenskap for tiden, og fordi jeg har en oppgave due neste mandag, noe som betyr at stressnivået øker betraktelig.

Heldigvis har jeg stratos til å hjelpe meg hvis jeg blir trøtt. I morgen er det opp tidlig for å være forsanger på gudstjeneste i Majorstuen kirke sammen med noen Kor Major'ere. Etterpå er det right back to them books. 

Håper dere har en fin helg. :) 

It's funny, cause it's true!

Siden mandag har jeg vært ute i Nordmarka på tur sammen med min flotte UKT-klasse. Vi har hatt en del opplegg med lærerne(selv om de ikke akkurat er lærerne våre), hatt en del fritid og fått prøvd oss sammen som team. Vi har blitt enda bedre kjent med hverandre, og sett nye sider hos hverandre. Jeg er veldig fornøyd med turen, og håper på at vi kan gjenta dette en gang senere. Siden vi skal være så mye sammen de tre neste årene, er det deilig å virkelig bli kjent med alle de andre utenfor skolen, i en helt ny setting. En sånn tur gjør noe med en, man slipper alt internett-styret, eller andre forstyrrelser, istedenfor sitter man inne foran peisen og prater, spiller kort, tuller, og har det gøy. Vi er en velfungerende klasse, er blitt et skikkelig bra team og jeg gleder meg til praksis, studieturer og lignende utover de tre neste årene. 

På mandag hadde vi først to forelesninger, før vi måtte vente i et par timer til vi skulle dra. Vanja, John og jeg satte oss i kantina og pratet om mye rart, men hovedsaklig om jula og alt sånt, siden det ikke er så lenge igjen, liksom. Under er Vanja nesten klar for tur. 

 Vi var ikke superheldige med været, men tåke har aldri skadet noen. Mener jeg å tro i allefall. 

Under er en stoppende Ida, en supergira Rebekka, og en gjemt-bak-sekken Vanja. 

Ida joina de andre og jeg fikk tommel opp! 

Mye tid gikk til å spille kort, men siste kvelden ble det mafiatid. Vanja ble lei seg når hun var den første til å bli drept, stakkar. Det tok uansett ikke lang tid før jeg ble sendt i døden, bare fordi jeg har et ikke-eksisterende pokerfjes. Der har jeg virkelig noe å jobbe med. Holde maska, stay cool! Vel, en gang må det vel gå. 

Og her er den flotte gjengen samla. Vi mangler to stykker på bildet, men de var dessverre ikke tilstedet. 

Kan ikke bli bedre enn dette her. 

Høsten

Å som jeg lengter etter skikkelig høstvær. Sånn, når bladene er røde og gule, lufta har blitt frisk og kald, og at man kan pakke seg godt inn i store, flotte skjerf. Akkurat nå er det bare høsten jeg venter på, føler jeg. Samt litt mer tiltakslyst, til å stå opp om morgenen, gjøre lekser, lese pensum og være mer aktiv. Men det kommer seg vel etterhvert. Akkurat nå er sekken min pakka, den lille lilla North Face baggen min har skriveblokka, kalenderen og et lite klesskift i seg. I morgen bærer det på tur, først skal vi bare ha litt undervisning, og litt til undervisning, men så bærer det avgårde ut i Nordmarka. Kullet mitt, UKT 12H skal nemlig på en slags bli-kjent tur, og vi skal dra med fire lærere/ansvarlige. Det er litt tett program, med både team building, samtaler med lærere, bli-kjent leker, og avslapping. Vi er 17 stykker som skal på tur, som skal bli enda bedre kjent. Det går ikke an å ikke like det. Jeg lader batteriet til kameraet, og satser på å ta en god del bilder som jeg kan vise frem etterpå. 

Jeg er så utrolig glad for det valget jeg tok i vår, det valget som førte meg inn i et skikkelig godt miljø, en trivelig gjeng, og en ny start. Etter ett år på universitet, hvor klassefølelsen druknet i det store antallet elever, i store bygninger, forelesningssaler og spesielle seminargrupper, så var det godt å komme "hjem". Jeg føler meg hjemme, jeg føler at jeg har valgt rett, og den følelsen, det er det lite som kan slå.

Denne høsten har jeg startet på nytt, jeg har begynt på et kapittel i livet mitt som er spennende, engasjerende og herlig. Høsten fremover ser innmari bra ut,  og jeg har vannvittig mye å glede meg til. 

For eksempel så kommer "læstan" mine godt med, jeg har en hel eske/boks/innsats i hylla som er halvfull av "læsta", votter, og ullsokker. 

Av og til kjenner jeg at jeg savner det å bo høyt oppe, å ha muligheten til å se utover noe, utover Oslo. Stirre på bygninger, se folk gå nedenfor og ha lys i vinduskarmen. 

Eller bare se på månen, som lyser over Oslo by. 

Kjærlighet

"Størst av alt er kjærligheten, bare den har kraft til å endre virkeligheten."

Kjærligheten, hva hadde livet vært uten? Hvordan hadde vi fungert sammen uten? Jeg tror på kjærligheten, på alt den gjør og på alt den er. Kjærlighet er ikke noe vi kan gjemme bort, den er som en flamme som driver oss, som alltid er med oss og som kommer frem i form av klemmer, kyss, berøringer, tanker, ord og handlinger. Man kan føle kjærlighet ovenfor mange i livet, for foreldre, for barn, kjærester, venner, dyr, og for så utrolig mye mer. Det finnes ingen begrensninger.
For meg er kjærlighet noe stort, noe viktig, noe kraftfullt og ukontrollerbart på mange måter. Og jeg har kjærlighet for mange, et hjerte som rommer mange fine mennesker, opplevelser og ord som jeg alltid kommer til å ha med meg.


På rommet mitt har jeg allerede hengt opp bilder formet som et kors for tro, som et anker for håp, og i dag er det siste tegnet et hjerte, for kjærligheten. Bildene som danner hjertet er bilder av mennesker som har gjort noe med meg, forandret meg, og vært med meg i livet. Mine dyrebare venner, min herlige TSN-gjeng, og min vakreste familie. 

Jeg er utrolig takknemlig for de menneskene jeg har i livet mitt, for alle dem som fyller hjertet mitt med glede, med opplevelser og inspirasjon. Mennesker som jeg alltid gleder meg til å møte, og som jeg vet jeg kan stole på. 

Når jeg leste til bibelkursprøven min tidligere, så måtte vi lese 1.Korinterbrev, og der står det som er et av de største, flotteste og et av de aller mest brukte sitatene fra bibelen: 

"Så blir de stående, disse tre: tro, håp og kjærlighet.

Men størst blant dem er kjærligheten." 1.Kor 13, 13. 

Håp

Håp? Hva er egentlig håp? For meg er handler det om fremtid, om det som kommer, og det som vi kan forvente eller ønske oss. En klok person sa en gang at "Håpet er det siste man slipper", noe som høres klokt ut, noe som jeg kan tro på. Håp henger nemlig godt sammen med tro. I visse situasjoner kan man håpe at noen vinner, at noen klarer å gjennomføre noe hardt, eller kanskje håpe at man er der for hverandre for alltid. 

"Så lenge det er liv, er det håp"

I mitt bilde er håpet noe jeg ikke kan klare meg uten, det er som en sterkt, tungt tau som jeg kan holde meg fast i. I forrige innlegg snakket jeg om tro, og viste bilder av rommet mitt, derfor kommer det vel kanskje ikke som en overraskelse at jeg i dag viser dere håpstegnet. Håp formet som et anker, er det de aller aller fleste tenker på når de hører ordet håp. Det gjør jeg også. 

Jeg har valgt å bruke mitt flotte søskenbarn som en del av den loddrette linjen, fordi han er fremtiden. Han er et håp om en bedre fremtid, et håp fra vår tid, og fram mot den tiden vi vet så lite, men samtidig så mye om. Det samme gjelder håpet om den gode, store kjærligheten, håpet om en flott, stødig familie, og håpet om gode venner i tykt å tynt. 

Med både tro og håp i bilder på rommet. 

Tro

 Jeg har lenge trodd på noe, noe utover meg selv. Noe som vi kanskje ikke ser, noe som vi ikke klarer å fange opp, men som alltid er der. Troen min er ikke ofte noe jeg snakker om, jeg har ikke noe problem med å snakke om den, men den føles veldig personlig, noe som er mitt. Siden konfirmasjonsalder har jeg vært knyttet opp mot en kristen barne- og ungdomsorganisasjon, og den organisasjonen har vært viktig for meg. Viktig, ikke bare fordi jeg har hatt et sted å tenke, å tro, og å tvile, men viktig fordi jeg har blitt sett som den jeg er. Jeg har blitt møtt med respekt, med medmenneskelighet, med kjærlighet, og jeg har fått muligheten til å utvikle min personlige tro. Som om ikke det har vært nok, så har jeg møtt på så mange fantastiske mennesker, i alle mulige slags situasjoner. Mennesker som ikke alltid har det like greit, som har tvilt, men som har kommet ut av situasjoner med en sterkere tro. For meg, og som for de aller fleste så er korset et symbol for tro. Derfor har jeg tenkt lenge på å lage et kors med bilder å henge på veggen, og i dag var dagen. Nå var det ikke vits å vente mer.

Før og etterbilde. Det ser ut som at det er hengt opp skeivt, men det er det ikke. Vurdere å utvide og gjøre det litt lengre, men er ikke helt sikker enda. Uansett så er det deilig å ha noe på veggen igjen. 

PS: Det kommer flere bilder av rommet mitt etterhvert. Nå begynner jeg endelig å få ting på plass. Hurra for dét. 

PS 1: JEG STO PÅ BIBELKURSPRØVEN! 

भगवान अरहर

Hvis du nå lurer på hva som står som overskrift, så kommer det til å bli avslørt heeelt til slutt. Men det er ganske så sentralt for dette innlegget. 

Jeg har nemlig skrevet ett slik innlegg før, nå er det bare reiseruta og følget som er litt annerledes. Om bare et par knappe timer reiser en av mine aller, aller beste venninner, Henriette,  til Gardemoen for å fly ut i den store verden. 

- Forrige gang dro hun alene til Uganda, denne gang sammen med David og nå reiser de sammen til India og deretter; hvem vet?! 

- Forrige gang visste jeg at hun kom hjem en gang før jul, nå har de planlagt å være borte til langt over jul, til neste år en eller annen gang. Jeg syns det er knalltøft å gjøre noe sånt, det å reise sånn langt av gårde. Langt hjemmefra, nesten helt alene, og med begrensede muligheter til internett og telefoni. Men jeg vet at dette går bra. Henriette har nemlig reist mye i verden før. er utrolig glad i verden og siden hun sånn ca alltid fryser så tror jeg det skal bli godt å dra steder som holder en gjennomsnittstemperatur som er noe høyere enn her i landet. 

Spesielt siden man ser på dette bildet, når det var rundt -20 hjemme og vi gikk ute i gata en gang for to år siden!

Ganske langt fra dette bildet, hvor det var varmt en gang i september mens vi bodde på Ullevål. Good times. 

Dette er vel noe du kanskje ikke kommer til å savne med det første. Kanskje det fantastiske selskapet, men neppe lesesalen. Selv om det er en ganske bra lesesal. 

Det kommer til å bli en lang høst, og et langt år fram til dere finner ut at dere kommer tilbake igjen. Men jeg gleder meg til å lese om alt som dere finner på, mennesker dere møter, turer dere drar på og land dere besøker. Jeg håper virkelig at dere tar vare på hverandre, koser dere og sender mange postkort hjemover. 

Og helt til slutt, GOD TUR! <3

PS: overskriften skal i allefall være God Tur på hindi, men man vet aldri med google translate. Kanskje det heller står Kuer er kule, boksemat er godt, eller noe så random som takpapp, veggpapp, papp og papir.

Natterstid

Mandag er over, og det er godt. En lang, slitsom og fullspekket dag. Jeg har hatt min første prøve på MF i dag, og jeg tror jeg skal klare å bestå. Hvis ikke så har jeg litt over en uke på meg til å nipugge NT, siden det var det jeg var mest usikker på, og derfor rodde så det sang. Selv om prøven var på knappe én time, så merket man at en prøve tar ganske mye av hjernekapasiteten, og det å skulle ha forelesning etterpå var ikke like lett. I tillegg skulle vi ha studieteknikkskurs etter det igjen, men da var jeg så gåen, at jeg heller dro hjem. 

I løpet av august så har jeg gjort mange endringer på rommet mitt, og flere skal det virkelig bli. I dag gjorde jeg et nytt kjøp, og det var å kjøpe mine aller første gardiner(hei der, voksenpoeng!). Jeg tror jeg er fornøyd. Gardinene er lilla, med litt mønster og på bildet under ser de litt misfargede ut, men de er penere i virkeligheten. Spørsmålet nå er bare om jeg skal beholde de, eller gå tilbake til de hvite gardinene. Rommet er jo innmari hvitt, og med hvite gardiner så blir det da, selvfølgelig, hvitere og derfor har jeg lenge tenkt at lilla hadde vært flott. Alle møblene mine er hvite, gulvet er hvitt, dører, skap, tak, ALT er hvitt. Da er det fint å forstyrre sykehus/institusjonsfølelsen med spreke farger, og siden mamma har fostra meg opp med lilla, i tillegg til at jeg har fått tak i en del lilla ting, så var det ganske klart. 

Her er det aller første sneakpeak'et av rommet mitt som er i endring. De fine nye gardinene og en filmrull-ramme til bilder, hvor jeg har bilder fra TSN-livet, venner og familie. Samtidig ser dere litt av senga, mine nye lilla puter og noen av de gamle røde. Her ser dere kanskje fargekombinasjonene jeg satser på. 

Bare sånn på tampen så vil jeg si at det er utrolig morsomt å få bekreftelser på at folk leser bloggen. Fikk i dag vite om noen som har begynt å følge med(Hei Camilla), og jeg vet at det er noen som gjør det og jeg ville bare si at jeg setter veldig stor pris på det. 

Håper dere får en superfin tirsdag. 

Abraham, Isak, Jakob!

Gurimalla, nå er jeg ferdig. Hjernen min er offisielt kokt, og i en eneste stor røre. Navn, kapitler, dager, tall, symboler, sønner, synder, kriger, konger, og undre går i ett. I morgen, eller, i dag er den store prøven. Står jeg ikke i dag, har jeg én ekstra sjangse på å stå, og hvis ikke så går jeg fra å være Mappestudent, til å være klausurstudent. Selvfølgelig vil jeg være mappestudent og jeg går 110 % inn for å stå i morgen. Jeg tror det er lenge siden, og da mener jeg faktisk lenge siden(muligens aldri), jeg har følt meg mer klar for en prøve enn nå. Jeg føler at det meste sitter, jeg husker ganske mye, og kan svare på spørsmålene. Etter å ha gått gjennom de siste års prøver og testet meg selv, har jeg funnet ut at jeg skal klare å stå. Det er bare 20 spørsmål, jeg må velge ut 12 og ha rett på 9. Jeg ligger nok godt an. I allefall når det gjelder GT. NT derimot er jeg mer usikker, og ligger nok litt mindre forberedt, men jeg har heldigvis hukommelsen min, og etter å ha gått gjennom mer eller mindre 198 spørsmål i løpet av helgen, så er oddsen stor for at jeg klarer å huske noe. 

Illustrasjonsfoto. Bildet er fra i fjor, når jeg satt og irriterte meg over det vanskelige pensumet vi hadde. I år er jeg glad for at jeg kjenner igjen, forstår og husker pensmet. Hurra for bibelen, og nye studier. 

Men etter i morgen så skal jeg ta en liiiten pause fra Bibellesinga, og heller konsentrere meg om å skrive første semesteroppgave. 

God natt nå, og ønsk meg lykke til i morgen. (Jeg tror faktisk ikke jeg trenger det, men bank i bordet, jeg vil gjerne ha noen lykkeønskninger!)

Tenk det!

Ah, nå føler jeg meg så SYKT som en student. I går satt jeg hele kvelden å leste pensum. I store deler av i dag har jeg sittet og gjort oppgaver, og det gjør jeg fortsatt. Hurra for pensum, hurra for oppgaver og hurra for lørdagskveld. Tok meg en god pause fra oppgavene med et glass rødvin, de andre i kollektivet og TV2's 20-årsfeiring. 

Men nå er det tilbake til boka, oppgavene og den fine musikken. Med Explotions In The Sky, så går jobbinga fortere unna, heldigvis. 

Nå har jeg bare 19 oppgaver igjen for dagen. Kanskje jeg til og med gjør noen flere, så jeg slipper så mange i morgen.