Kapittel 20

For ca. 9 måneder siden startet jeg som elev på Rønningen FHS, og som deltager på årets Ten Sing Norway program. Jeg tenkte at dette kom til å bli det beste året i mitt liv, og jeg kan virkelig si at det ble mye mye bedre. Jeg har møtt så mange fine folk, blitt kjent med de fine folkene, og blitt utrolig glad i hver eneste av dem. Tenk at vi har bodd sammen i et helt år? 19 stykker, i ett hus, og det uten så mange problemer. Med mindre man tenker på det utrolige tiltaket det har vært å gå til Herregården for å vaske klær, eller at vi f.eks ikke hadde do i første etasje, og at de fleste dusjene både har vært tette og hadd sølvkre-farm. Vi har hatt kveldsavslutning hver(nesten) uke, vi har vært på messer, vi har syngt i gudstjenester og vi har hørt på lovsang. Vi har bedt, vi har massert, vi har tenkt og pratet, og vi har lyttet til hverandre. Vi har hatt TTT med Randi, og vi har lekt, syngt og fulgt med samtidig som noen av oss har hatt tegneutfordringer på rekke og rad. Vi har hatt Ten Sing Norway-tid som har blitt brukt til alt fra øving og repetering til vasking, pakking og møter. VI HAR GJORT SÅ UTROLIG MYE!

Og jeg prøver virkelig å bearbeide alt vi har gjort. Det er så utrolig rart, alt sammen. Å være hjemme, at selv om det er sol ute så er det kaldt, og jeg kan ikke lengre høre Elise smatte i søvne, eller gå opp i andre etasjen for å prate med Kaka. Jeg hører ikke Christiane som roper overalt, eller Åshild som erger seg over en serie, Daniel som går med joggesko inne, Eirik som storsjarmøren selv, Marthe syngende i andre etasje, Bergan hoppende/dansende overalt, Ane med nye påfunn, Marius med nye ting fra Kiwi, Ingrid Nord med "visste du at prikk prikk prikk", Ingeborg som skal ut på joggetur, Kristoffer eller Anders som spiller FM, Maria Øst som bare sjekker noe på Iphonen, Kråka som spiser så uuuuuutrolig tregt, Ingrid Sør som ler; "HA HA HA HA HA" eller Thomas som maler på Warhammer figurene sine. At jeg nå skal bo alene til høsten(sånn ca.) og ikke har 24-timers tilgang på disse herlige menneskene er så rart at jeg får det ikke inn. Spesielt siden jeg ikke skal bo i Oslo og uansett ikke har spesielt god tilgang. Jeg overlever sikkert, men, jeg savner dere. Og jeg skulle gjerne spolt tilbake bare for å ha litt mer tid sammen og blitt litt bedre kjent. Men vi tar det når jeg kommer til Oslo.

TSN 09/10 - dere er vannvittig fantastiske, herlige, skjønne, morsomme, spesielle, unike og varme mennesker. Og jeg er utrolig glad i dere, alle sammen!