Tears stream, down your face...

Tenk. For ett år siden satt jeg og øvde til både ditt og datt, jeg var russ og klar for å bli ferdig med 13-års skolegang. Da ønsket jeg bare tiden kunne gå så fort som mulig slik at jeg ble ferdig fortest mulig. At overgangen skal være såpass stor hadde jeg faktisk ikke trodd. Jeg hadde strengt tatt svært få forhåpninger til selve folkehøgskole-året, men det har liksom nådd høydepunkter fra måned til måned. At jeg nå sitter og gruer meg litt til alle skal dra hjem er faktisk grusomt. Jeg har fått god kontakt med flere folk nå i det siste, og jeg skulle virkelig ønske at vi fortsatt hadde et par uker igjen, kanskje én måned eller to - bare litt ekstra tid, sammen. Men det teite er at det får vi jo ikke. Det er det som er akkurat nå, det er det som gjelder. Det er morgendagen og dagen etter som står igjen for Rønningenkullet 09/10. Vi hadde årets aller siste messe i kveld, den ble innledet med salmen "Deg å få skode" som er gåsehudsalmen min og det fortsatte med en utrolig fin messe med fint folk, fin stemning, god musikk og flott ellers. Men på flere tidspunkter ble det mye for folk, og du forstår kanskje at tårene strømte på. Litt sånn som i Coldplay-låta Fix you(som vi også sang) når det kommer til brua og alle synger "Tears stream, down your face..."! Det var utrolig hva små tekstbiter, eller sanger kan få folk til å huske på. Jeg vet at de to neste dagene blir fylt med både tårer, latter, glede og sorg, fordi et fantastisk år er ferdig. Og jeg vet at det kommer til å bli så utrolig tomt her når alle Rønnerne drar og vi sitter igjen. Jeg gruer meg. For dette har vært et helt fantastisk år.